Her forleden kom en litt fortvilet leder til meg og gav uttrykk for at medarbeiderne hans tar for lite ansvar. Når jeg spurte han om hva som vil være tegn på mer ansvarlighet, fikk jeg følgende svar:
de tar mer initiativ, de er mer proaktive, de viser mer selvstendighet og så slutter de å klage over alt som er feil og kommer med forslag til løsninger.
Samme øyeblikk han var ferdig med å svare, gikk det opp for han at han selv var skyldig i ikke å ta ansvar. Ved å bebreide medarbeiderne for lav ansvarsfølelse, havnet han selv i den berømte “offer-rollen” – den rollen vi alle er innom fra tid til annen når vi synes synd på oss selv, klager og syter og leter etter feil og mangler hos andre. I den rollen er vi blind for vårt eget ansvar. I den rollen gir vi fra oss vår selvrespekt. I den rollen mister vi vår evne og mulighet til å lede oss selv og andre!
En viktig del av bevisst lederskap er å klargjøre forventninger – da er det mye lettere for medarbeideren å vite hva han/hun har ansvaret for og å ta dette ansvaret. Så før vi skylder på medarbeiderne, kan det være lurt å erkjenne vårt eget bidrag til deres manglende ansvarlighet. Vi må hurtigst mulig komme oss ut av egen offer-rolle og lede ansvarlig og tydelig.
En ting som kan stå i veien for vår tydelighet, er at vi som ledere bryr oss for mye – dvs vi stiller for få krav og blir utydelig i vår kommunikasjon fordi vi synes synd på medarbeideren. Det er klart at i gitte situasjoner skal vi ta spesielle hensyn. Men hvor lenge? Jeg tror ikke en “stakkars deg” – holdning i det lange løpet er spesielt omsorgsfullt. Tvert i mot – det er en holdning som viser nedlatenhet og forakt, en fullstendig mangel på respekt og tro på medarbeiderens egne ressurser.
“Slutt å synes synd på folk – begynn å bry deg om dem!”
Å bry seg som leder er en hårfin balanse mellom å vise omsorg og stille krav. La dette være grunnholdningen din som leder og menneske: at det i utgangspunktet ikke er synd på mennesker – i det lange løp. Vi trenger alle litt trøst og medlidenhet i gitte situasjoner. Men hvor lenge er “stakkars deg” god medisin? Når er det ikke synd på oss lengre?
La oss alle bli enda mer bevisst og gjenkjenne offer-rollen i oss selv og hverandre. Det bedrer arbeidsmiljøet, trivselen og produktiviteten. Her er en påminnelse om at ingen egentlig har lyst å gå rundt og synes synd på seg selv – det er nemlig en svært ensom tilværelse:
En ansvarlig hilsen fra
Erik
PS: her har du sangteksten: “Stakkars meg“
Kjenner du deg igjen? Hører gjerne om dine erfaringer med egen og andres ansvarliggjøring i kommentarfeltet nedenfor!
