Er det sant at “store gutter” gråter – og at “snille jenter” også kan bli sint?

Er det fortsatt flaut for menn å gråte? For kvinner å bli sint? Hvis du er mann og leser dette – når gråt du sist? Og hvis du er kvinne – når opplevde du sist å vise ditt raseri?

Det kan virke som om kjønnsrollemønstrene har snudd det hele på hodet. Når kvinner blir sinte, begynner de ofte å gråte. Når menn blir lei seg, blir de sinte. Kvinnelige ledere har utfordringer med grensesetting og tydelighet. Mannlige ledere oppleves som dominerende og for lite støttende og empatiske.

Kjønnsrolleklisjeer, tenker du kanskje? Sikkert. Det er mange unntak og nyanser i dette bildet, men husk at vårt forhold til følelser – en viktig del av vår emosjonelle intelligens, blir formet svæt tidlig i livet i et sosialt klima preget av våre foreldre og deres forhold til egne og hverandres følelser. Og senere av vennegjengen og skolen. Hvordan var det i din oppvekst? Jeg husker godt at jeg tidlig ble ertet av kamerater for å “grine”: “Det er det bare jenter som gjør!” Min søster ble kommandert inn på rommet sitt når hun var sint og sa i mot våre foreldre: “Bli der til du er blitt snill”, fikk hun høre. Etterhvert slutter store gutter å gråte og blir bare store, og snille jenter slutter å være sinte og blir bare  snille. Sannheten er at vi hverken blir ‘stor’ eller ‘snill’ – vi blir usikre, feige og skamfulle.

Gå og skam deg!
Når følelser ikke blir akseptert og anerkjent av omgivelsene, vil vi som barn og unge påføres en usunn skam i tilknytning til disse følelsene. “Store gutter gråter ikke! Snille jenter blir ikke sint!” Gå og skam deg! Det vi skammer oss for skjuler vi – det fortrenger vi. Og fortrengning er ikke særlig smart å gjøre med følelser i det lange løp. Følelser har mye energi, og deres natur er å være i bevegelse. E-mosjon = Energy in motion. Selv om vi gjør alt vi kan for å skjule, stenge av og fortrenge dem, forsvinner ikke energien i følelsene – energien i universet er som kjent konstant. Konsekvensen av at vi hindrer den emosjonelle energien å flyte gjennom fortrengning, er at den setter seg fast i kroppen og psyken. En hel gren av legevitenskapen – den psykosomatiske medisisnen, studerer nettopp sammenhengen mellom kropp, psyke og følelser.

Du har sikkert merket det – når du er opprørt over noe eller noen og ikke fått gitt uttrykk for det du føler, så greier du ikke å la være å tenke på det? Det kverner og kverner. Det går ut over nattesøvnen, konsentrasjonen, arbeids- og livsgleden.

For ikke så lenge siden kom jeg i snakke med en mannlig leder som beskrev det han kalte “en svært ubehagelig situasjon” i møte med en av sine mannlige medarbeidere. Denne medarbeideren var blitt overtallig, og lederens jobb på dette møtet var å formidle budskapet om oppsigelse. “Da begynte vedkommende å storgråte”, kunne lederen fortelle meg. “Og det mest ubehagelige for meg var at jeg ble helt satt ut – jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle reagere”. Da jeg spurte om han kunne huske sist han selv hadde grått, så kunne han ikke det. “Det er i hvert fall mange år siden!”

Emosjonell intelligens for ledere
Forholdet til egne følelser har stor betydning for hvordan vi er i stand til å utøve vårt lederskap. Det er grovt sett to store emosjonelle handicap som som følger av tidlig fortreningning, og som gjør det vanskelig å lede, enten det er i rollen som foreldre, lærer, trener eller virksomhetsleder: Aggresjonshemming og sorghemming.

1. Aggresjonshemming
Dersom du lider av aggresjonshemming, dvs at du sjelden eller aldri viser utad når du blir sint, er det mulig du vil gjenkjenne noen av de følgende symptomene:

  • Konfliktsky. Du unngår konflikter, eller du venter alt for lenge med å ta dem opp. Du er redd for å konfrontere, sette grenser og stille krav. Er du foreldre, så viser dette seg også i din måte å oppdra dine barn på.
  • Pleaser. Du fremstår som snill og ønsker at alle skal ha det hyggelig sammen. Du er flink til å skape en god stemning, og strekker deg langt for å gjøre omgivelsene til lags. Men i mange situasjoner er du ikke “snill” – du er feig. Du tør ikke si i fra eller stille krav av frykt for at noen skal mislike deg og bli sint på deg (les: bli avvist!).
  • Redningsmann. Du tar et alt for stort ansvar, og har derfor for mye å gjøre fordi du bl.a. sier ‘ja’ til for mye og delegerer for lite. Du har gode intensjoner, men du gjør dine barn og dine medarbeidere en bjørnetjeneste ved ikke å stille de til ansvar og ved å være utydelig med krav og konsekvenser
  • Indre stress. Du er generelt litt usikker på deg selv og føler en del uro og rastløshet
  • Autoritetsangst. Du lar være å si i fra og si i mot personer du opplever som autoriteter (foreldre, leder, osv) – selv om de behandler deg krenkende eller respektløst
  • Gretten. I stedet for å gi uttrykk for ditt sinne, holder du det inne i deg og blir såkalt “passiv aggresiv”. Du blir i dårlig humør og holder andre på avstand ved å være sur og gretten og irritabel.

Sinte menneskerHer har du en quick-test for å måle hvor trygg du er på din egen aggresjon. På en skala fra 0-10, i hvilken grad er de følgende påstandene sanne for deg:

“Jeg lar meg ikke skremme av at andre blir sint på meg!”
“Jeg kan utrykke meg bestemt og tydelig uten å bli sint!”


2. Sorghemming

Dersom du er en stor gutt eller jente som ikke gråter, har du øvd i mange år på å skjule din sårbarhet. Symptomer på sorghemming er bla:

  • Fortrengning. Du ‘svelger ned’ gråten og anstrenger deg for å sjule tegn på sårbarhet. Det er flaut å gråte i nærvær av andre. Du fremstår som en “tøffing”, og mange vil karakterisere deg som en “kjølig” type.
  • Forakt. Du tolker uttrykk for sårbarhet (gråt, sorgreaksjoner, usikkehet) som svakhet, og føler deg utilpass i nærvær av andre som viser sårbarhet
  • Perfeksjonisme. Du har problemer med å innrømme når du har/tar feil. Du må vinne i diskusjoner og ‘ha rett’.
    Å be andre om “unskyldning” sitter langt inne
  • Streng. Du oppfattes av andre som autoritær, dominerende og skråsikker
  • Dårlig lytter. Du er ikke spesielt interessert i andres perspektiver og oppleves som full av deg selv.
  • Lite empatisk. Du lar sjelden noe gå inn på deg, og hevder at det er “bare å ta seg sammen”
  • Nedstemt. Du er sjelden virkelig glad og lykkelig. Du føler deg ofte melankolsk, litt deprimert og tar deg lett nær av ting

Jeg har møtt mange menn (og en del kvinner) med symptomer på sorghemming, dvs. med mye fortrengt smerte og sorg. De er for eksempel i stand til å påføre sine barn krenkelser og smerte uten selv å føle det. “Bare vent til far kommer hjem ….” er nettopp et uttrykk for den strafferrollen noen fedre var i stand til å påta seg fordi de hadde gjort seg selv usårbar. I omstillingsprosesser vil sorghemmede ledere ofte bagatellisere behovet for å bruke tid på og anerkjenne den usikkerheten og sorgen som naturlig følger med når mennesker opplever forandringer. De krever at folk umiddelbart tenker positivt og stiller seg helhjertet bak beslutningene tatt i ledelsen. Dette kan føre til mye støy og unødig sterk motstand mot endringsprosessen.

Bashar_al-AssadBlir disse mennene (eller kvinnene) presidenter, kan de la hele sitt folk lide for sin egen vinnings skyld – bare se på hva Syrias president Bashar al-Assad i Syria gjør mot sitt folk – som bare ett av mange eksempler i verden i dag hvor makten sitter hos store gutter som ikke gråter.

Her har du en quick-test for å måle hvor trygg du er på å vise din sårbarhet. På en skala fra 0-10, i hvilken grad er de følgende påstandene sanne for deg:

  • “Jeg kan gråte i nævær av mine nærmeste!”
  • “Jeg føler meg fri og ledig når jeg danser!”

For noen år siden ville noen amerikanske psykologforskere måle amerikanske politikeres emosjonelle alder. De kom til et gjennomsnitt på 12 år. Hvilken emosjonell alder tror du at du har? Dine foreldre? Din leder?

Emosjonell intelligens og makt
Det skal en god porsjon emosjonell intelligens til for å forvalte den makten lederskapet innebærer på en klok måte, enten du opptrer i rollen som foreldre, lærer, trener eller virksomhetsleder. Den formelle makten har du i kraft av din stilling, men den er lite verd hvis du ikke samtidig får mulighet til å utøve personlig makt. Den personlige makten får du ved:

  1. Å ta lederskapet, dvs å akseptere maktposisjonen og den naturlige autoriteten den gir deg. Dette krever bevissthet og mot og evnen til å stå i situasjoner der du risikerer å bli mislikt og stå alene.
  2. Å lederskapet, dvs at dine medarbeidere tillater deg å lede dem. Det gjør de i den grad du har en tillitsskapende effekt på dem.

Når du evner å ta og lederskap, får du tillit. Det fordrer at du er villig til å utfordre deg selv og din grad av emosjonell intelligens. Når du innser at ditt forhold til ditt eget sinne og din egen sorg er avgjørende for den effekten du har på andre, og du setter utviklingen av din egen emosjonelle intelligens på dagsorden, vil du etterhvert kunne fremstå tydelig med krav og forventninger samtidig som du er støttende og empatisk. Strategien for å trene på dette på på livets ulike arenaer kaller jeg “Tøff Love”.


“Tøff Love”
For mange år siden så jeg en film med Donald Sutherland i hovedrollen som far til sin narkomane sønn, Mark. Han og kona hadde i lengre tid opptrått på en måte de trodde var støttende overfor sønnen ved å åpne hjemmet for han hver gang han kom rusa, sliten, sulten og skitten på døren. De gav han mat, en dusj, rent tøy og en seng, og trodde at dette ville hjelpe sønnen ut av rusavhengigheten. Effekten av denne “hjelpen” var selvsagt helt motsatt av det de håpet og ønsket, men de var ikke i stand til å se at deres “omsorg” var en indirekte støtte til hans narkomani, og at de gjorde seg selv “medavhengige”. – Inntil de meldte seg inn i en støttegruppe for foreldre med rusavhengige barn: “Tough Love Group”, het den. Her lærte de at den beste og eneste  måten foreldre kan gi reell hjelp på, er først å gi det totale ansvaret for livet til, og så stille ufravikelige krav til dem om atferd som ikke kunne aksepteres. For eksemple var et av kravene at deres hjem skulle være en rusfri sone. Dette og andre krav ble så kommunisert til de narkomane barna.
I en scene i filmen sitter Donald Sutherland og kona i sengen en kveld og leser. Ute blåser, regner og tordner det – et skikkelig ufyselig vær. Så hører de noen banke på ytterdøren. De kan se fra soverromsvinduet at det er Mark som står utenfor – han er gjennomvåt, kald, desperat og rusa. Mor og far må holde hverandre igjen for ikke å gå ned og åpne……

Dette er “Tøff Love”.  Tøff Love (min fornorsking) er strategien for å utøve et balansert lederskap mellom støtte og krav.  Men ‘love’ må ligge i bunnen av relasjonen. Dine medarbeidere må ha full tillit til at du er glad i dem og bryr deg om dem. Da er de villige til å akseptere at du stiller krav og utøver konsekvenser. Med Tøff Love får du all den personlige makten du trenger for å prestere i samspill med dine medarbeidere.

Sjelens viktigste behov er å bli forstått
Jeg håper ingen har misforstått meg dit hen at jeg oppfordrer til raserianfall og krampegråt i det offentlige rom. Samtidig mener jeg vi med fordel kan ha litt romslighet med oss selv og andre hvis det skulle skje – det er menneskelig. Det jeg ønsker å få frem er at det er god mental hygiene å kunne gi uttrykk for følelser, og det er et grunnleggende behov å bli forstått og akseptert av andre når det skjer. Sokrates sa at “sjelens viktigste behov er å bli forstått”. Måten du uttrykker følelsene på vil variere avhengig av situasjonen. Ofte er det nok å få snakket om dem med noen som lytter og viser empati. Andre ganger har du kanskje behov for sterkere uttrykksformer.

Når du gjenerobrer et trygt forhold til din egen aggresjon, blir du ikke mer sint og aggresiv. Du utvikler en naturlig autoritet og fremstår bestemt og tydelig når det er påkrevd. Det er ikke nødvendig å bli sint for å kommunisere med tydelighet. Tvert i mot – sinne og aggresjon gjør at du mister mye av din naturlige autoritet, og folk blir mer opptatt av hvordan du sier det du sier og lite opptatt av hva du prøver å si.

Å være sårbar handler noen ganger om å vise egne sorgreaksjoner og usikkeret, men i det daglige dreier det seg mest om å være naturlig åpen, tilgjengelig, tilstede og ærlig. Det  handler om å kunne innrømme uvitenhet: “Dette feltet kan jeg fint lite om ….” eller usikkerhet: “Dette vet jeg ikke helt hvordan jeg skal håndtere….”. Det handler om å være i stand til å ta opp vanskelige tema som omhandler personers væremåte uten å bebreide eller krenke, men likevel være tydelig – de såkalte vanskelige samtalene.

Hvordan utvikle emosjonell intelligens?
Det er mye vi kan gjøre selv for å utvikle vår emosjonelle intelligens hver eneste dag. Og det gjelder å øve.  Tøff Love gir en ramme å utvikle seg innenfor som balanserer støtte og krav. I så måte er lederskap like mye personbestemt som situasjonbestemt. Med noen medarbeidere (barn, elever, etc) vil du i gitte situasjoner velge å fremstå som “tøff”, mens med andre velger du mer “love”. Det er viktig å huske at “tøff” egentlig er en indirekte form av “love”. For når du er villig til å stå i ubehaget som oppstår når du setter grenser, ansvarliggjøre og stiller krav, viser du tydelig at du virkelig bryr deg. Det gjelder å ha tillit til at de du stiller krav til vil sette pris på omsorgen din etterhvert – selv om den der og da kan oppleves som alt annet enn “love”.

Den historien vi bærer med oss fra barndom og oppvekst kan inneholde svært vanskelige og tildels traumatiske hendelser. Da er det ikke sikkert vi er i stand til å utvikle vår emosjonelle intelligens kun på egen hånd. Vi trenger hjelp til å forløse smerten. Heldigvis finnes det hjelp å få.  Å etablere et trygt og naturlig forhold til sårbarhet og aggresjon er temaet i mange selvutviklings-grupper for menn og kvinner som er tilgjengeligi dag. Samtaler hos psykolog, coacher og andre veiledere kan også hjelpe. Men husk at selvutviklingsgrupper og terapi først og fremst er til hjelp for å sette igang en bevisstgjøringsprosess. Det er selve livet og den sosiale konteksten vi står i til daglig som er den viktigste utviklingsarenaen. Og her gjelder det å mobilisere så mange støttespillere som mulig blandt ektefeller, kolleger og medarbeidere som er villige til å gi deg tilbakemelding og heie på deg!

Lykke til!

“Store gutter gråter stort”
Her er teksten til en sang jeg skrev i fjor sommer inspirert av temaet i dette innlegget:

1) Når tårer blir gjort narr av og skammen setter spor
Vil gutten stenge gråten inne – det blir for flaut å vise
Krenkelser og smerte svelges ned – da tror han han blir stor

2) All gråten, sorg og smerte som så tidlig er fortrengt
Blir destruktive handlinger som fører han på ville veier
Den lille guttens bilde av seg selv blir oppblåst og forvrengt

Ref: De tror de er store gutter fordi de ikke gråter. De er store gutter, men helt fortapt

3) Når disse store guttene får makt og posisjon
Vil de misbruke sin stilling for sin egen vinnings skyld
De tenker bare på seg selv …. og sin egen ambisjon

4) De slipper unna alt for lett med fusk og fanteri
Krig og korrupsjon florerer over hele kloden
Vi sitter hjelpeløst og ser de skyldige går fri

Ref: De tror de er store gutter fordi de ikke gråter. De er store gutter, men helt fortapt

5) Vi har ingen tid å miste – det er på tide å si stopp
Til alle store gutter som fremdeles stenger gråten inne
Vi sender dem på gråtekurs helt til de åpner opp

6) For alle store gutter har behov for terapi.
Hjelp til å forløse smerten som driver han til vanvidd
Når tårene får strømme fritt blir hat til empati

Ref : For store gutter gråter, store gutter gråter, store gutter gråter stort    

7) Innsikten som trengs vil synke inn sånn smått om senn:
At det er sårbarheten som til slutt gjør alle gutter store
Når denne sannheten blir akseptert blir gutter til menn

8) Verden trenger mer emosjonell intelligens
Det vil skje den dagen alle store gutter gråter
Da regjerer vennlighet og fred i vår hele eksistens

Ref: For store gutter gråter, store gutter gråter, store gutter gråter stort

Og her er låta:

Har du lyst å kommentere dette innlegget, vil jeg setter pris på om du skriver noen ord i feltet nedenfor!

Vennlig hilsen Erik